Antonio Stradivarius stammet fra en gammel patrisierfamilie i Cremona og kom i lære hos N. Amati. Da han giftet seg i 1667, etablerte han sitt eget verksted, og i 1680 skaffet han seg en egen eiendom i hjembyen. Stradivarius ry som fremragende fiolinbygger spredte seg vidt omkring, bestillinger strømmet inn fra fyrstehoff og formuende amatører, og Stradivarius ble snart en velsituert mann. Med enestående flid arbeidet han i 70 år med hjelp av sine to sønner, Francesco (1671-1743) og Omobono (1679-1742), samt C. Bergonzi. I tillegg til fioliner, bratsjer og celli laget han pochetter, viola da gamba og viola d’amore m.m. Man regner med at han laget over 1100 instrumenter.

Stradivarius laget sine første fioliner (den første med egen autograf er fra 1665) under innflytelse av Amati-skolen. Da han startet for seg selv, begynte han å eksperimentere med fiolinens oppbygging, dels rent empirisk, men tilsynelatende også etter nøyaktige akustiske prinsipper. Frem til 1684 arbeidet han mest med den mindre Amati-modellen som forbilde, men utformet den mer robust, mindre elegant. Materialet var riktignok av god kvalitet, men han la mindre vekt på utseendet. Årene 1684-90 skapte Stradivarius under innflytelse av Brescia-skolen (Maggini) modeller som skulle smelte dennes mørke fyldige klang sammen med Amatis lyse, brilliante. Instrumentet ble flatere og større, treet ble valgt med største omhu og kresen sans for årringenes skjønnhet, lakken fikk sin perfekte glans i gullgult eller rødgult.

Årene 1700-1720 utgjør høydepunktet i Stradivarius produksjon. Til tross for at han stadig fornyet seg når det gjaldt materiale, dimensjoner, lakk osv., noe som gjør at alle hans instrumenter har sine spesielle særtrekk, var nå den karakteristiske Stradivarius modellen ferdig, oget stort antall av hans mest berømte fioliner ble laget i disse årene. Etter 1725 laget han færre instrumenter, og mer og mer av arbeidet ble overtatt av hans tre læregutter. Det siste instrumentet Stradivarius selv har signert, ”Chant du cygne”, ”The Swan”, er datert 1737 og er, til tross for at det er bygd av en 88-åring, et enestående konsertinstrument og et håndverksmessig mesterstykke.

Av Stradivarius store produksjon har man lykkes i å identifisere og lokalisere ca. 540 fioliner, 12 bratsjer og 50 celli.

Den kjente instrumentmakeren Andrea Amati holdt til i Cremona, Italia. Han hadde to sønner Antonio (født før 1540 og død 1607 og Hieronymus (Girolamo) (født før 1561 og død 1631) Amati. Det var meningen at begge skulle arve deres fars virksomhet i 1580, men åtte år senere ble Antonio kjøpt ut av sin bror.

Likevel kan man i de aller fleste tilfeller se begges navn på instrumentene som ble utformet i perioden frem til 1630. Dette indikerer at brødrene jobbet sammen med mange ekstraordniære instrumenter. Derfor ble de allmenn kjent som Amatibrødrene.

Sammen jobbet brødrene med å videreutvikle den kompliserte kunsten rundt instrumentmaking slik som deres far også hadde gjort i sin tid. Brødrene arbeidet hele tiden med små subtile forbedringer av lydkassens form for å gi instrumentene mer styrke.

Alltid med et overordnet fokus om ivareta den optimale lydkvaliteten og eleganse ville de også eksperimentere med forskjellige former, overganger, visuelle aspekter og purfling-kanten for instrumentene.

Før 1720 laget han svært få instrumenter, men etter at han ble kjent, flerdoblet produksjonen hans seg. Han bygget forskjellige typer fioliner, store, flate, hvelvede arbeider, som fremdeles fremstår som førsteklasses konsertinstrumenter. Andre fioliner har mindre dimensjoner, eller høyere ”hvelving”, i tråd med tidens preferanser. Montagnana ble mest kjent for sine celli, som i dag anses for å være ideelle soloinstrumenter. Montagnanas lakk; fra rødoransje til brune fargetoner, anses for å gjøre hans instrumenter spesielt vakre, og bekrefter hans stilling som en av de ypperste mestre fra sin tid.

Av hans arbeider er spesielt celliene høyt skattet. Han begynte å lage disse i den vanlige størrelsen som preget 1700-tallet, men begynte i ca. 1680, antagelig som den første i Cremona, å utvikle en mindre modell som kjennetegner dagens norm. Man kjenner til fioliner som er laget av Ruggieri, men kun få bratsjer. Han døde (ca.) 1695.

Som de viktigste representantene regnes Lorenzo G. (før 1695 – etter 1760) og hans sønn Giovanni Baptista (Giambattista) G. (1711-86). Begge disse gikk sannsynligvis i lære hos A. Stradivari. Familien levde videre som betydelige instrumentmakere i Torino i flere generasjoner, og det siste medlemmet, Paolo G., gikk bort i 1942.