Anders Sveaas' Almennyttige Fond
02

Instrumenter

ASAF eier en av Europas fineste samlinger med antikke italienske strykeinstrumenter. Disse lånes fortrinnsvis ut til fremstående unge, norske talenter.

Instrumentene er skapt av noen av Italias mest anerkjente instrumentmakere og har instrumentene mange hundre år med historie og særpreg som gir helt unike opplevelser for det publikum som får lytte til dem - selv den dag idag.

Under kan du lese mer om de ulike instrumentmakerne som står bak de instrumentene som fondet eier. Omtalene av instrumentmakerne er hentet fra:

1. Lütgendorff, Willibald L. Frh. V., Die Geigen- und Lautenmacher vom Mittelalter bis zur Gegenwart, 1990, Hans Schenider Tutzing. Fritt oversatt.

2. Red. Cappelen, Cappelens musikkleksikon, bind 3 og 6, 1978. J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo.

3. J & A Beare, instrumentpresentasjon, A&H Amati 1616

Foto av instrumenter: Thomas Widerberg / Jan Rohrmann / J & A Beare

1644—1737
5 fioliner og 1 cello

Antonio Stradivarius var italiensk fiolinbygger (1644 eller 1648/49 - 18.12.1737). Han er, ved siden av Guarneri del Gèsu, den dyktigste og høyest vurderte fiolinmaker til alle tider, hvis arbeider er uovertrufne.

Lengde 35,5 cm Bredde 16,8/20,6 Fiolinen er for tiden ikke lånt ut, men det søkes etter ny lånetaker
A. Stradivarius 1736 fiolin "Spencer Dyke"
Lengde 35,5 cm Bredde 16,7/20,5 cm Fiolinen er for tiden lånt ut til Johan Dalene
A. Stradivarius, Cremona 1725, fiolin "Leonardo Da Vinci"
Lengde 35,7 cm Bredde 16,7/20,7 cm Fiolinen er for tiden lånt ut til David Coucheron
A. Stradivarius, Cremona 1725, fiolin "Duke of Cambridge, Bott, Spohr"
Lengde 35,6 cm Bredde 16,8/20,8 cm Det søkes for tiden etter ny lånetaker
A. Stradivarius, 1707, cello "Boni-Hegar"
Lengde 75,7 cm Bredde 34,2 cm Celloen er for tiden lånt ut til Andreas Brantelid
A. Stradivarius, Cremona 1710, fiolin
Lengde 35,5 cm Bredde 16,8/20,6 cm Fiolinen er for tiden utlånt til Ludvig Gudim

Antonio Stradivarius stammet fra en gammel patrisierfamilie i Cremona og kom i lære hos N. Amati. Da han giftet seg i 1667, etablerte han sitt eget verksted, og i 1680 skaffet han seg en egen eiendom i hjembyen. Stradivarius ry som fremragende fiolinbygger spredte seg vidt omkring, bestillinger strømmet inn fra fyrstehoff og formuende amatører, og Stradivarius ble snart en velsituert mann. Med enestående flid arbeidet han i 70 år med hjelp av sine to sønner, Francesco (1671-1743) og Omobono (1679-1742), samt C. Bergonzi. I tillegg til fioliner, bratsjer og celli laget han pochetter, viola da gamba og viola d’amore m.m. Man regner med at han laget over 1100 instrumenter.

Stradivarius laget sine første fioliner (den første med egen autograf er fra 1665) under innflytelse av Amati-skolen. Da han startet for seg selv, begynte han å eksperimentere med fiolinens oppbygging, dels rent empirisk, men tilsynelatende også etter nøyaktige akustiske prinsipper. Frem til 1684 arbeidet han mest med den mindre Amati-modellen som forbilde, men utformet den mer robust, mindre elegant. Materialet var riktignok av god kvalitet, men han la mindre vekt på utseendet. Årene 1684-90 skapte Stradivarius under innflytelse av Brescia-skolen (Maggini) modeller som skulle smelte dennes mørke fyldige klang sammen med Amatis lyse, brilliante. Instrumentet ble flatere og større, treet ble valgt med største omhu og kresen sans for årringenes skjønnhet, lakken fikk sin perfekte glans i gullgult eller rødgult.

Årene 1700-1720 utgjør høydepunktet i Stradivarius produksjon. Til tross for at han stadig fornyet seg når det gjaldt materiale, dimensjoner, lakk osv., noe som gjør at alle hans instrumenter har sine spesielle særtrekk, var nå den karakteristiske Stradivarius modellen ferdig, oget stort antall av hans mest berømte fioliner ble laget i disse årene. Etter 1725 laget han færre instrumenter, og mer og mer av arbeidet ble overtatt av hans tre læregutter. Det siste instrumentet Stradivarius selv har signert, ”Chant du cygne”, ”The Swan”, er datert 1737 og er, til tross for at det er bygd av en 88-åring, et enestående konsertinstrument og et håndverksmessig mesterstykke.

Av Stradivarius store produksjon har man lykkes i å identifisere og lokalisere ca. 540 fioliner, 12 bratsjer og 50 celli.

(b. 1540 - 1607), (b. 1561 - 1631)
1 bratsj

Amatibrødrenes innflytelse på faget innen instrumentmaking spredde seg langt både i Italia og i verden. De ble forsøkt kopiert, etterlignet og siden en viktig kilde til inspirasjon i Torino, Venezia, Bologna, Milano, Bolzano, Firenze og i Nederland.

Den kjente instrumentmakeren Andrea Amati holdt til i Cremona, Italia. Han hadde to sønner Antonio (født før 1540 og død 1607 og Hieronymus (Girolamo) (født før 1561 og død 1631) Amati. Det var meningen at begge skulle arve deres fars virksomhet i 1580, men åtte år senere ble Antonio kjøpt ut av sin bror.

Likevel kan man i de aller fleste tilfeller se begges navn på instrumentene som ble utformet i perioden frem til 1630. Dette indikerer at brødrene jobbet sammen med mange ekstraordniære instrumenter. Derfor ble de allmenn kjent som Amatibrødrene.

Sammen jobbet brødrene med å videreutvikle den kompliserte kunsten rundt instrumentmaking slik som deres far også hadde gjort i sin tid. Brødrene arbeidet hele tiden med små subtile forbedringer av lydkassens form for å gi instrumentene mer styrke.

Alltid med et overordnet fokus om ivareta den optimale lydkvaliteten og eleganse ville de også eksperimentere med forskjellige former, overganger, visuelle aspekter og purfling-kanten for instrumentene.

1687—1750
1 fiolin

Domenico Montagnana ble født ca. 1687 i Lendinara, Italia. Han reiste i 1699 til Venezia og ble antagelig elev hos Matteo Goffriller. I 1711 ble han selvstendig og fra 1715 mester.

D. Montagnana, fiolin, 1730-40
Lengde 35,5 cm Bredde 16,4/20,1 cm Fiolinen er for tiden lånt ut til Ragnhild Kyvik Bauge

Før 1720 laget han svært få instrumenter, men etter at han ble kjent, flerdoblet produksjonen hans seg. Han bygget forskjellige typer fioliner, store, flate, hvelvede arbeider, som fremdeles fremstår som førsteklasses konsertinstrumenter. Andre fioliner har mindre dimensjoner, eller høyere ”hvelving”, i tråd med tidens preferanser. Montagnana ble mest kjent for sine celli, som i dag anses for å være ideelle soloinstrumenter. Montagnanas lakk; fra rødoransje til brune fargetoner, anses for å gjøre hans instrumenter spesielt vakre, og bekrefter hans stilling som en av de ypperste mestre fra sin tid.

1630—ca. 1695
2 celli

Francesco Ruggieri var høyst sannsynlig den første eleven til Nicolo Amati. Ruggieri begynte i Amatis verksted ca 1630-32. Fra ca 1670 finner man flere signerte instrumenter som tydet på at de var selvstendige arbeider gjort av ham.

F. Ruggieri, cello, Cremona 1688
Lengde 74,8 cm Bredde 35,4/25,7/44,2 cm Celloen er for tiden lånt ut til Fredrik Schøyen Sjölin
F. Ruggieri, cello, Cremona 1687
Lengde 75,9 cm Bredde 35,2/24,6/44,5 cm Celloen er for tiden lånt ut til Amalie Stalheim

Av hans arbeider er spesielt celliene høyt skattet. Han begynte å lage disse i den vanlige størrelsen som preget 1700-tallet, men begynte i ca. 1680, antagelig som den første i Cremona, å utvikle en mindre modell som kjennetegner dagens norm. Man kjenner til fioliner som er laget av Ruggieri, men kun få bratsjer. Han døde (ca.) 1695.

1711—1786
2 fioliner og 1 bratsj

Guadagnini er en italiensk fiolinmakerslekt med virksomhet i flere italienske byer, bl.a. Piacenza, Milano, Parma, men først og fremst i Torino.

G.B. Guadagnini, fiolin, Torino 1773
Lengde 35,5 cm Bredde 16,7/20,4 cm Fiolinen er for tiden ikke lånt ut, men det søkes etter ny lånetaker
G.B. Guadagnini, fiolin, Milano 1753 "The Skolnik"
Lengde 35,5 cm Bredde 16,7/20,4 cm Fiolinen er for tiden lånt ut til Christopher Tun Andersen
G.B. Guadagnini, bratsj, Piacenza 1745
Lengde 39,8 cm Bredde 19,2/23,8 cm Bratsjen er for tiden lånt ut til Soon-Mi Chung

Som de viktigste representantene regnes Lorenzo G. (før 1695 – etter 1760) og hans sønn Giovanni Baptista (Giambattista) G. (1711-86). Begge disse gikk sannsynligvis i lære hos A. Stradivari. Familien levde videre som betydelige instrumentmakere i Torino i flere generasjoner, og det siste medlemmet, Paolo G., gikk bort i 1942.